JEG SA ALDRI NEI
Et arbeidsliv med hammer, kalkulator og nysgjerrighet
Christopher Moltzau
Fra lærling og tømrer til prosjektleder, kalkulatør og skadetakstmann – historien om et liv viet til bygg, problemløsning og mennesker.
En personlig fortelling om mer enn førti år i norsk byggebransje.
Hva får en ung tømrer til å reise til Kasakhstan for å lære opp lokale håndverkere? Hvordan ender en mann som aldri har likt tall opp som kalkulatør på store byggeprosjekter? Og hvorfor sier han nesten aldri nei når nye utfordringer dukker opp?
I denne boken forteller Christopher Moltzau historien om et langt og innholdsrikt arbeidsliv – fra de første årene som lærling hos tømrermester Ove Fjellhaug til store byggeprosjekter, rehabilitering, ferdighus, skadesanering og prosjektledelse.
Gjennom fortellingene møter vi mennesker, utfordringer og løsninger fra en tid da erfaring, nysgjerrighet og praktisk kunnskap ofte var de viktigste verktøyene.
Dette er ikke bare historien om én mann. Det er også en fortelling om utviklingen i norsk byggebransje gjennom flere tiår, sett fra byggeplassen – med ærlighet, varme og et blikk for detaljene som gjør forskjellen mellom en jobb som blir gjort, og en jobb som blir gjort skikkelig.
Christopher Moltzau er utdannet tømrer og har gjennom mer enn fire tiår arbeidet med rehabilitering, nybygg, elementmontasje, prosjektledelse, kalkulasjon, skadesanering og skadetaksering. Han har vært lærling, håndverker, montasjeleder, byggeleder, prosjektleder og kalkulatør, og har alltid hatt én drivkraft: å finne gode løsninger og levere arbeid han kan være stolt av.
Kapittel 1 – En gutt som lærte med hendene
Kapittel 2 – Læretiden hos Ove Fjellhaug
Kapittel 3 – Da jeg fikk ansvar etter bare noen uker
Kapittel 4 – Å lære gjennom rehabilitering
Kapittel 5 – Kasakhstan – eventyret som forandret alt
Kapittel 6 – Da jeg sto alene
Kapittel 7 – Å bygge en stall i et gammelt lager
Kapittel 8 – Ferdighus fra Sverige
Kapittel 9 – Fra hammer til kalkulator
Kapittel 10 – Store byggeprosjekter
Kapittel 11 – Å lede mennesker
Kapittel 12 – Skadesanering – et fag jeg trivdes med
Kapittel 13 – Da brikkene falt på plass
Kapittel 14 – Hva et langt arbeidsliv har lært meg
Etterord
Det finnes mennesker som alltid har visst hva de skulle bli.
Jeg var ikke en av dem.
På skolen var jeg aldri den flinkeste. Bokstavene ville ikke alltid samarbeide med meg, og tall har aldri vært mine beste venner. Jeg har dysleksi, og mange år senere fikk jeg også vite at jeg har ADHD. Den gangen visste ingen hvorfor jeg lærte annerledes. Jeg visste bare at det var lettere for meg å forstå verden med hendene enn med en bok foran meg.
Der andre så en vegg, så jeg hvordan den var bygget opp.
Der andre så et ødelagt vindu, så jeg hvordan det kunne repareres.
Jeg likte å finne løsninger.
Det skulle vise seg å bli den viktigste egenskapen jeg tok med meg gjennom hele arbeidslivet.
Jeg vokste opp i en familie som flyttet en del. Jeg ble født i Tyskland, bodde noen år i USA og flyttet senere til Norge. Først til Oslo, og deretter til Kløfta, hvor jeg gikk de første skoleårene.
Skolen var ingen enkel tid.
Jeg slet med lesing og skriving, og det gjorde meg til et lett mål for mobbing. Følelsen av å være den som ikke helt passet inn, satt lenge i meg. Samtidig lærte den meg noe viktig: Hvis jeg ikke kunne være best i klasserommet, kunne jeg bli god med hendene.
Da familien senere flyttet til Bærum, fikk jeg en ny start. Jeg gikk ett skoleår om igjen. Det opplevde jeg ikke som et nederlag – det ble en ny mulighet.
Da tiden kom for å velge utdanning, ville jeg egentlig bli elektriker. Elektrisitet fascinerte meg. Men karakterene strakk ikke til, og jeg kom ikke inn.
I stedet begynte jeg på tømrerlinjen.
Den avgjørelsen skulle forandre hele livet mitt.
På yrkesskolen oppdaget jeg at jeg hadde funnet noe jeg virkelig trivdes med. Her handlet det ikke bare om teori. Her kunne jeg bruke hodet og hendene samtidig. Jeg lærte å lese tegninger, forstå konstruksjoner og se hvordan et bygg ble til, bit for bit.
For første gang følte jeg at jeg var på rett sted.
Jeg visste det ikke da, men dette var starten på et arbeidsliv som skulle føre meg fra små rehabiliteringsprosjekter i Oslo til byggeplasser i Kasakhstan, store skolebygg, boligblokker og prosjektledelse.
Én ting skulle følge meg hele veien:
Jeg var nysgjerrig.
Og jeg sa nesten aldri nei.
Christopher om seg selv:
«Jeg har aldri vært flink med tall. Jeg kan fortsatt ikke gangetabellen skikkelig. Men jeg kan forstå et bygg. Og det mener jeg er viktigere for en kalkulatør enn å være god i hoderegning. Kalkulatoren regner. Min jobb er å forstå hva som skal bygges.»